Kapittel 1

Grunnet min mangel på egenskapen å lage titler heter dette innlegget Kapittel 1.
Det betyr ikke nødvendigvis at det er en begynnelse, eller tilsvarer f.eks kapittel 13 eller 20, eller for den saks skyld det siste kapittelet, og betyr heller ikke at det kommer flere.
Kapitlene deler uansett bare en handling inn i mer eller mindre viktige hendelser, og selv uten dem ville verket vært det samme. Fra begynnelse til slutt.
Dette kapittelet starter mer eller mindre med at det går opp for meg at jeg sannsynligvis aldri vil fullføre en utdannelse. En tanke som har streifet meg (og sikkert mange andre) flere ganger, men sjelden så sterkt som nå. Jeg kunne studert språk, filosofi, litteratur, nærmest hva jeg vil, men nei.
Det dukket opp under et lenge etterlengtet måltid. Mens jeg satt der og fortærte poteter, med salat på siden, fortærte dem med slik grådighet at om mitt måltid hadde vært av en mindre vegetarisk art, hadde kjøttsvetten garantert kommet, selv på en kjølig dag som denne.
Det faller meg inn at alt jeg ønsker og krever i livet er innsikt. Intet annet. Jeg ønsker ikke å vite alt om en ting eller et tema. Ei heller om en person, et dyr, en historie. Jeg ønsker å vite at jeg ikke vet.
En hemmelighet er bare tiltrekkende så lenge den er hemmelig. Etter det er den like ubrukelig og kjedelig som resten av verden, og jeg er allerede trett og tom av den.
Å lete etter gull i elven, å med makt finne og tømme elven for dens gull, kunne aldri mettet et sinn som hvis man istedet tok et øyeblikk til å se på elven, se gullet glitre i solen, og fortsette videre på sin ferd. Og senere, i et øyeblikk av lengsel og utmattenhet, tenker du tilbake på elven, og vet at den og gullet står der ennå, som et kunstverk til beundring, uten å ha avslørt kunstnerens teknikk, kun kunstens intensjoner, det er det virkelig verdt å leve for.
Hvis du derimot tok dens gull, ødslet det lettsindig, og straks det var oppbrukt på ny gikk på skattejakt, ville du selv, med tiden, bli like uttørket som alle jordens ørkener.
Menneskenes moral ser ut til stadig å synke. Alle soldater som hevder at de bare fulgte ordre, at de ikke visste hva de selv gjorde, burde tatt Oidipus sitt eksempel. I et av verdens mest kjente tragedier, nedskrevet av Sofokles, Oidipus dreper uvitende sin far og ekter, også uvitende, sin egen mor. Han trengte ingen domstol til å dømme ham, når han fant ut av sannheten. Av egen skyldfølelse, av å vite av å vite at det var han som hadde utført disse vemmelige handlingene, stakk han ut sine egne øyne.
Nå er det opp til en hver person å dømme seg selv, slik han selv synes det er fortjent. I de fleste tilfeller erklærer man seg selv uskyldig, men om vi alle skulle fulgt Oidipus sin moral, ville vi vært en planet befolket av blinde.
Hvis Oidipus derimot aldri hadde søkt etter sin far, aldri søkt sannheten, sett ting med en viss avstand og latt det fare, ville han ha spart seg for mye smerte. Men smerten er en nødvendighet som vanskelig unnslippes. Her er jeg og den gamle rakkeren Oidipus forskjellige.
Hvor jeg (en feiging) aldri kunne helt og fullt gitt meg tankeløst hen til et fag, en person, et yrke eller hva som helst, ville den gamle Oidipus og hans like (de modige) gitt av hele seg for å finne det de ser etter, uansett konsekvenser.
Beklageligvis har det seg slik at jeg ikke ser etter noe, og har et stadig skiftende mål. Kast meg et stykke kjøtt og jeg vil spise det. Om det så er råttent vil jeg spise det, og faller det ikke i smak vil jeg kaste det opp igjen. Pek meg i en retning og jeg vil gå dit, om den så er rakeste vei til helvetet. Og om jeg mot formodning skulle like meg der, ja, da vil jeg sannelig bli værende inntil jeg er trett av stedet. Men inntil da vandrer jeg videre i blinde.